Når et nei åpner en annen dør

I går fikk jeg et nei, jeg trodde skulle bli et ja.

Umiddelbart begynte jeg å hulke og gråte, en reaksjon jeg faktisk ble litt overrasket over.

Men jeg lot det få komme. Lot kroppen reagere. Lot alt spille seg ut fra dypet.

Jeg opplever meg selv som en som ser begge sider. En del av meg vet at det alltid finnes balanse. Like mange fordeler som ulemper.

Denne gangen hadde jeg knyttet meg til utfallet, festet håpet mitt i den ene retningen, som om det skulle redde meg fra der jeg står nå.

Subjektivt føltes det tungt, men det objektive har talt.

Så jeg lot det som ville frem få komme.

Jeg pustet, kjente, gråt, uttrykte det som kom.

Ikke for å analysere eller forstå, men for å være med det, slik at følelsen kunne få bevege seg ferdig.

Etterhvert begynte noe å endre seg.

Det stilnet litt.

Glimt av ny inspirasjon. Glimt av spenning for det som kommer.

En stille visshet om at det var ikke meningen, det er noe annet som skal.

Dette er embodiment for meg.

Å gi kroppen lov til å uttrykke det hodet mitt prøver å kontrollere.

Å møte følelsene her og nå, ikke som noe som er i veien, men som porter til dypere tillit.

For når følelsene får lov til å fullføres, finner vi oss selv på et nytt sted. Mer forankret. Mer våkne. Mer hele.

Kanskje du også har kjent det, når en dør lukkes, og du står der i mellomrommet før en ny åpner seg.

Kan du tillate deg å bli der et øyeblikk?

Å la kroppen vise deg veien videre?

Hvis dette vekker noe i deg, la det få lande. Du trenger ikke gjøre noe akkurat nå.

Tina Marie